Åpenhetsplattformen - hva skjer nå?

Den norske Åpenhetsloven begynner å få et par år på baken. Den har som mål å fremme at produkter og tjenester er tilvirket under anstendige arbeidsforhold. Ved første øyekast ser det ut til norske virksomheter har mye på stell. Dykker du lenger ned i materien og begynner å stille spørsmål ved selve produktene og deres verdikjede ser det litt annerledes ut. Ofte er det lite eller ingen informasjon om dette. Aktsomhetsvurderinger tar ofte form av stilskriving, med lite konkrete fakta. Men nå begynner det å skje noe.

Ta for eksempel byggenæringen: her dreies fokus fra hva norske virksomheter gjør, over til produkter og forholdene de er tilvirket under, med økende antall stikkprøver og krav om dokumentasjon. Og det er bra! Men kravene til dokumentasjon setter også aktørene på prøve, spesielt fordi det ikke eksisterer felles standarder for hvilke data om produktene som skal dokumenteres og utveksles. Det gjør at mange fort lager sine egne løsninger, noe som skaper mye dobbeltarbeid.

Under har vi skissert 3 områder vi mener blir viktige fremover både for å gi økt transparens, og lette arbeidet med Åpenhetsloven for både leverandører, produsenter og innkjøpere.

For mange virksomheter har Åpenhetsloven handlet om å gjøre aktsomhetsvurderinger med vekt på intern organisering og risikohåndtering. Det er vel og bra, men innkjøpere og forbrukere vil ofte ikke finne data om spesifikke produkter i disse aktsomhetsvurderingene. Det er som regel tidlig i produktets verdikjede brudd på menneskerettigheter finner sted. Informasjon om konkrete produkter, risikomaterialer, tilvirkningssted og arbeidsforhold er helt essensielt å tilgjengeliggjøre for å være transparent.

Det som skiller Åpenhetsloven fra endel andre typer rapportering er at den genererer mye «myke data», i form av evalueringer og risikovurderinger. Rapporter med ustrukturerte data gjør maskinlesbarhet og utveksling av data vanskeligere. Det bør i større grad lages dataformater og standarder som gjør det lettere å utveksle data mellom aktører i verdikjeden. Eksempler på slike «harde data» kan være risikomaterialer, produksjonsprosesser eller produksjonsland. Og da er vi over på neste tema:

Økt bruk av «harde data» vil kreve konsensus i ulike bransjer om hvilke data som skal brukes. Åpenhetslovens intensjon er tydelig beskrevet i loven, men når den ble lansert fulgte det ikke med en standard for akkurat hva som skulle dokumenteres på produkt‑ eller tjenestenivå. Det har gjort at norske virksomheter lager sine egne varianter av egenerklæringsskjema og sjekklister som sendes rundt til andre leverandører og produsenter. Virksomheter må svare på varianter av de samme spørsmålene om og om igjen. Ikke spesielt effektivt!

Et godt eksempel på noen som har tatt tak i disse utfordringene er Elektroforeningen (EFO), som har vært en foregangsfigur for digitalisering og standardisering i byggenæringen. De eier EFO‑basen som er masterdatabase for el‑produkter som selges i Norge. Elektroforeningen fikk en rekke offentlige aktører og bransjeforeninger til å gi innspill på en standard for varedata og egenerklæring knyttet til Åpenhetsloven, som ferdig utfylt vil bli åpent tilgjengelig på enkeltprodukter i EFO‑basen. Dette initiativet betyr at innkjøpere av el‑produkter fremover kan være trygg på at produktene de velger følger minstekravene Åpenhetsoven, og produsenter og leverandører slipper å svare på gjentatte forespørsler som handler om Åpenhetsloven, nå kan de bare henvise til produktene i EFO‑basen. Vinn‑vinn både for forbrukere og produsenter/leverandører!