Analytics

/

I topartisystemer vil en annen kjent effekt slå til, nemlig medianvelgerteoremet (the median voter theorem) eller Hotellings lemma (samme prinsipp, men innenfor samfunnsøkonomi), som beskriver følgende fenomen: I et topartisystem vil begge parter ende opp med relativt like politiske plattformer, og kun differensiere seg på noen få områder, i håp om å tiltrekke seg medianvelgeren hos motparten. Dermed får man jevne valg der velgerne splittes sånn cirka på midten.

Den klassiske historien for å illustrere dette er hvordan to iskremselgere i utgangspunktet står på hver sin ende av stranda og selger is. På ett tidspunkt øyner den ene en mulighet for å flytte seg litt mer mot midten og dermed stjele noe av konkurrentens kundegrunnlag. Dermed vil konkurrenten gjøre det samme, og til slutt ender de opp med å stå ved siden av hverandre og kjempe om den samme kundemassen på midten av stranda. Et moderne eksempel er Pepsi og Cola som mer eller mindre selger det samme produktet og kun differensierer seg på brand (men ikke gå til en ihuga Cola‑fantast med denne påstanden).

Naturen til det amerikanske topartisystemet er derfor en viktig årsak til de jevne valgresultatene. Men utover dette kan det også være psykologiske effekter i spill. Så hvilke drivere kan forsterke egenskapene ved et topartisystem?

⁠

Håndballkamper ender ofte svært jevnt. Leder du med mange mål er det fort gjort å slappe av, og da forsvinner ledelsen din fort. Man kan trekke paralleller til valgmålingene under en valgkamp. Hva skjer når mediene slår stort opp at den du har tenkt til å stemme på trolig vinner valget? Kanskje tenker man at alt allerede er avgjort, og at ens egen stemme ikke er så viktig. Kanskje er ikke denne kandidaten den du egentlig liker best, men den du tenker det er den mest fornuftige å stemme på. Så når man føler seg sikker på at det «fornuftige» valget uansett er utfallet, blir man da mer fristet til å stemme ut ifra hjertet? Eller egen vinning kanskje? Eller rett og slett droppe (den slitsomme) turen bort til stemmelokalet. Muligens er det i slike situasjoner den lille djevelen på skulderen får overtaket.

Og hva om du befinner seg på den andre siden, og får beskjed om at kandidaten du har tenkt til å stemme på ligger langt bak. Man kan tenke seg at man føler på et ansvar, at alle stemmer i kandidatens favør er avgjørende, inkludert ens egen. Kampviljen tennes, man mobiliserer og kjemper til siste slutt.

Og de på vippen, de som befinner seg inne i den irriterende usikre «Vet ikke» stolpen på meningsmålingene, hvem stemmer de på? Vanskelig å si, men for å følge opp sportsparallellen fra tidligere: Som fullstendig uinteressert i fotball ble jeg overraskende engasjert i Island under forrige fotball‑VM. For alle elsker jo en underdog.

Hva tror du? Er det flere ting som gjør at valgene blir så jevne som de gjør?